Enkelte revisjonistiske kommunistpartier i Vesten valgte å støtte den kinesiske byråkratstatens kamp mot de «kontrarevolusjonære» studentene som «forfektet kapitalisme og vestlig demokrati». Sannheten er at det var borgerlig media i Vesten som utnyttet situasjonen med å påstå at studentene og arbeiderne kjempet mot «en undertrykkende kommuniststat». Faktisk kjempet de ikke mot noen kommuniststat, men mot en kapitalistisk stat som fjernet studentenes og arbeiderklassens rettigheter og innflytelse. De pro-maoistiske organisasjonene og partiene forsto dette, og de organiserte demonstrasjoner mot de kinesiske ambassader i flere europeiske land.

4.juni 1989 fikk styresmaktene, med Deng Xiaoping i spissen, nok av demonstrasjonene og beordret plassen renset med makt. Soldater ble sendt inn, men demonstrantene nektet å bøye seg – noe som førte til at tanks og geværer ble rettet mot dem. Det er uvisst om hvor mange som ble drept, sannsynlig godt over tusen. En stat, som under Mao og kommunistene var en arbeiderstat, var blitt til en byråkratisk kapitaliststat som var imot folket.

Idag, tjue år etter, vokser folkets misnøye mot styresmaktene. Millioner av folk har blitt arbeidsledige pga. den globale kapitalistiske krisa, og skille mellom rike kapitalister og arbeidere blir større og større. Flere og flere kinesere innser at partiet, som kaller seg kommunistisk, på ingen måte kan sies å kjempe for sosialisme eller folkets beste. I løpet av første kvartal 2009 fant det sted 58 000 masseprotester og demonstrasjoner. I 2008 var det rundt 120 000 demonstrasjoner.

Som rødgardistene sa under Kulturrevolusjonen: «Det er alltid rett å gjøre opprør mot reaksjonære!» Dette slagordet er like gjeldene i dagens Kina.

Mange beskriver den som en «maktgal utrenskning» av motstandere av Mao Zedong, som «dyttet Kina inn i stor kaos». Men hva var egentlig kulturrevolusjonen ?

I 1949 knuste bonderevolusjonen i Kina (ledet av kommunistpartiet med blant annet Mao i spissen) det gamle systemet. Revolusjonen etablerte et sosialistisk-politisk og økonomisk system som ga betydelig makt til de tidligere undertrykte massene, og millioner av mennesker kom seg ut av den verste fattigdommen som det tidligere halvføydale/kapitalistiske systemet hadde skapt. Med andre ord: Folk fikk det bedre.

Men betydelige økonomiske forskjeller og sosiale ulikheter fortsatte å eksisterte i det nye sosialistiske samfunnet. Mest farlig var det at en ny privilegert elite hadde dukket opp.

Ved midten av 1960-tallet var det blitt en nokså stor samling av kapitalist-vennlige krefter i det kinesiske kommunistpartiet (KKP). Disse forsøkte å beskjære marxismen for dermed å rettferdiggjøre en vei for kapitalistisk styreform. Dette dreide seg om kadere høyt oppe i det kinesiske kommunistpartiet, og de følte seg nå klare for en slags maktovertagelse. Deres mål var å re-innsette systemet for utnytting samt utbytting og åpne Kina for den globale kapitalistiske økonomien. De kalte det «en vei til blomstrende fremgang».

Den proletære kulturrevolusjonen var langt fra å være en «palasskupp strid». Kulturrevolusjonen var en dyp og intens kamp om i hvilken retning samfunnet skulle styres – om makten skulle ligge hos arbeideklassen eller en ny borgerlig klikk.

Mao og revolusjonære krefter i kommunistpartiet mobiliserte folk for å hindre en mulig kapitalistisk overtakelse, og for å ødelegge fiendtlige kapitalist-vennlige krefter innen det kommunistiske parti. Lederne måtte ikke sitte trykt, men være under press fra de revolusjonære proletære kreftene som til nå hadde hatt makten. Men Kulturrevolusjonen var mye mer enn det. Massene hadde i denne tiden blitt mer og mer engasjerte, og begynte å ta del i det politiske arbeidet med økonomien, sosialt, kultur og verdier. Store deler av massene var nå blitt mer revolusjonær enn det kommunistiske partiet. Så når makteliten i KKP forsøkte trappe ned klassekampen, økte massene klassekampen. Dette er hva Mao kalte å fortsette revolusjonen under proletariatets diktatur.

Et folkelig opprør?

Men var dette virkelig et folkelig opprør? Det meste av hva du hører et at det var en skremmende «rensing» av samfunnet. Men var det slik ?

Den store proletære kulturrevolusjonen handlet ikke om folk som ble sendt til «arbeidsleirer», eller annet man hører fra kontrarevolusjonære. Metodene i Kulturrevolusjonen var ganske annerledes. Arbeidere, bønder og folk fra alle slags lag engasjerte seg i kritikk av korrupt byråkrati. De engasjerte seg i store debatter om den økonomiske politikken, utdanningssystemet, kultur, og forholdet mellom det kommunistiske partiet og massene av mennesker. Mao var ikke interessert i «total makt» – han oppfordret massene til å gjøre opprør mot fiendene av revolusjonen.

Her er noen eksempler på hvordan Kulturrevolusjonen ble ført:

Rødegardistene

Millioner av ungdommer dannet politiske brigader, disse ble kalt rødegardister. De kritiserte regjeringen og de partimedlemmer som direkte eller indirekte var lakeier for den kapitalistiske veien. De kastet ut eliten av universitetene. De oppfodret arbeiderne og eldre mennesker å løfte sine hoder og stille spørsmål for å utfordre reaksjonære myndigheter og politikk. De reiste til landsbygda for å spre bevegelsen og å lære om forholdene i landbruket.

Store plakater som uttrykksform

Håndskrevne plakater ble satt opp på vegger på skoler, fabrikker og i nabolagene. De var et uttrykk for offentlig kritikk av politikk og ledere. Papir og blekk ble gitt gratis. Det ble gjort tilgjengelig for alle, dermed ga det en umiddelbar plattform for debatt. Over 10.000 typer aviser og hefter ble utgitt av vanlige mennesker i Kina som et middel for debatt (bare i Beijing alene var det over 900 aviser). Så hvordan kan man si at det ikke var noe demokrati?

Mao oppfordret massene til å «bombardere hovedkvarterene» og slå tilbake den håndfull av kapitalistiske ledere i kommunistpartiet som forsøkte og dra landet tilbake til utbytting og kapitalisme. Dette var en overveldende politisk «atombombe». Massedebatt, massekritikk og massepolitisk mobilisering – dette var den viktigste form for klassekampen under Kulturrevolusjonen. Parti og administrative representanter på alle nivåer ble gitt mulighet til å reformere og delta i kampen (og ikke mer enn 3% av partimedlemmene var blitt utvist av partiet, det var altså ingen utrenskning av partiet som det hevdes).

Vold

Var det vold? Ja, det var vold. Dette var noe som kom ut av en intens og turbulent klassekamp. I en enestående massebevegelse av denne skala (vi snakker om 30 millioner unge aktivister alene), i et land av denne størrelsen (800 millioner mennesker på den tiden), ville det være vanskelig at det ikke forekom noe vold. Det sto mellom sosialisme eller borgerlig kapitalistvennlig og byråkratisk styre.

Vår konklusjon

Kulturrevolusjonen var en historisk hendelse uten sidestykke. I en situasjon der et sosialistisk system hadde blitt etablert, måtte Mao og de revolusjonære i kommunistpartiet mobiliserte den aktivisme og kreativitet av massene for å hindre en restaurering av det gamle systemet – og for å videreføre den sosialistiske revolusjonen mot kommunismen: eliminering av klasser og alle undertrykkende relasjoner. Historien har aldri sett en massebevegelse og politisk kamp slik som under kulturrevolusjonen – her kjempet over hundre millioner i brutal klassekamp for arbeiderklassens seier.

Var det feil og mangler i kulturrevolusjonen? Ja, og noen var også alvorlige. Men sett i sammenheng med dens enorme prestasjoner, er dette sekundært – etter vår mening.