Fra rikest til fattigst

I 1804 frigjorde Haitis folk seg fra fransk kolonistyre gjennom et slaveopprør. Men dessverre, Haiti sin nasjonale frihet skulle bli kortvarig. I 1825 ble landet tvunget til å betale Frankrike en stor skadeerstatning for den nasjonale frigjøringen, som angivelig var en «forbrytelse.» Denne utpressingen innsatte igjen det franske herredømme og forsaket økonomisk ødeleggelse på Haiti, det som tidligere var Frankrikes rikeste koloni.

Mellom 1849 og 1913 bruker USA hæren til å «beskytte amerikanske liv og eiendom.» USA var ute etter å gjøre narr av Haitis suverenitet og sendte marinesoldater for å avskaffe deres parlament. Fra 1915 til 1934 okkuperer USA det lille landet Haiti, med mål om å maksimalt utnytte de ressurser som fantes der. De oppretta plantasjer og bygget jernbaner for å frakte tyvegodset ut av landet.

USA-imperialismen og Haiti

Fra 1960 og helt til 1980-tallet ble Haiti styrt av en nykolonial junta ledet av François «Papa Doc» Duvalier og sønnen Jean-Claude «Baby Doc» Duvalier, på vegne av USA-imperialismens interesser.

I 1991 under USA-støtta undertrykkelse og terror, blir reformisten og den katolske presten Jean-Bertrand Aristide valgt som president. Han ga seg ut for å være en venn av folket og ønsket å gjøre noe med den bedrøvelige situasjonen Haiti led under. USA reagerte med å kidnappe president Aristide i 1991, og igjen i 2004. Mellom disse årene pøste USA inn enorme pengesummer for å bygge opp et høyreorientert regime, som skulle tilpasse strukturene etter imperialismens interesser. Etter 2004 går FN inn og blir USA-imperialismens «nye» ansikt. Haiti er pr i dag det fattigste landet på den vestlige halvkule.

Gary Tallmann, pressetalsmann i den amerikanske hæren, har uttalt at USA vil «overta ledelsen» i bistandsarbeidet på Haiti i dag. Det er helt sikkert ikke uegennyttig…

Imperialismen har skylda

Tjen folket og RKU mener grunnen til at Haitis folk er tvunget til å leve i utrygge, provisoriske boliger, er imperialismen. Grunnen til at sykehus, brannbiler, ambulanser, redningsutstyr, mat og medisiner ikke finnes i utgangspunket, er imperialismen.

For solidaritet med Haitis folk!

For nasjonal frigjøring og sosialistisk revolusjon!

Hei XX

Hyggelig at dere deltok høflig på møtet og det er også flott at du engasjerer deg mot rasisme og nazisme – et engasjement som ofte, og godt er det, går på tvers av partipreferanser.

Påstanden om at Stalin på noe vis skulle vært verre eller på nivå med Hitler er en svært grov påstand uten rot i virkeligheten. Om du setter deg selv i vår posisjon, der vi ser på Stalin som en av våre fem største inspirasjonskilder, skjønner du nok at det kan vekke følelser at du sier han var verre enn Hitler. Om dette var riktig, ville den logiske slutningen være at vi er verre enn nazister.

Vår holdning til nazister er at vi ønsker å forby dem å organisere seg og ytre seg offentlig, fordi vi ser på nazismen som en per definisjon terroristisk, antifolkelig og forbrytersk ideologi. Der vi med glede går i debatt med for eksempel Høyre, ville vi aldri nedlatt oss til å diskutere med nazister. Og da kan det selvsagt vekke følelser å bli slått i hartkorn med disse.

Rent saklig kan man ikke påvise «unaturlig» døde i Sovjet under Stalin som kommer i nærheten av antall døde som følger av hitlerismen. «Bare» de 6-10 millioner døde i tyske konsentrasjonsleire, overgår mest sannsynlig både hungersofre, døde i fangeleire og dødsdømte i Sovjet, som Stalin og ledelsen delvis kan lastes for.

Vi tror ingen bagatalliserte dødsofre på møtet i Trondheim, men at de som oss rett og slett mener de tallene som høyreorienterte folk opererer med er dypt usaklige og politisk motiverte forvrenginger av virkeligheten.

Vi har hørt slike tall som graviterer mellom 20 og vanvittige 150 millioner døde som følger av Stalins regime. Dette er totalt uforenelig med for eksempel den demokrafiske utviklingen:

Population:

• Russian Empire Census (1897)

- -

Som du ser av denne utviklingen kan landet umulig ha mistet hverken 50, 100 eller 150 millioner mennesker i denne perioden som direkte følge av Stalins styre, da det under hans ledelse (1924-1953) fant sted en økning av folketallet, trass 26 millioner døde som må godskrives Hitlers invasjon, og med en korrigering siden Sovjet økte befolkningen også gjennom å innlemme blant annet Baltikum i unionen.

Samtidig som befolkningen økte, økte også BNP og andre indekser for å måle veksten i produksjonen.

Growth, Productivity and Consumption 1928 – 1990 (kun et utdrag)

SOURCE: Ofer, 1987; Laurie Kurtzweg, «Trends in Soviet Gross National Product» in United States Congress, Joint Economic Committee. Gorbachev’s Economic Plans, Vol. 1, Washington D.C., pp. 126 – 165; James Noren and Laurie Kurtzweg, «The Soviet Economy Unravels: 1985 – 91» in United States Congress, Joint Economic Committee. The Former Soviet Union in Transition, Vol. 1, Washington D.C. pp. 8 – 33, 1993; Angus Maddison. Monitoring the World Economy 1820 – 1992, OECD, Paris, 1995; Angus Maddison, The World Economy : A Millennial Perspective, OECD, Paris, 2000.

- -

Hvis du virkelig er ute etter sannheten må du ta dette inn over deg: Enhver sammenlikning av Stalin og Hitler, der man sidestiller dem eller endog sier at Stalin var «verre enn» Hitler, faller på sin egen urimelighet dersom man holder seg til virkeligheten og ikke leken «velg et tall».

Vi kan ikke avvise at det fant sted sterkt tragiske hendelser i Sovjet:

• hungersnød (hvor rask kollektivisering kan ha vært en viktig årsak)

• forvisning av folk og folkeslag (krim-tartarene)

• dødsstraff mot uskyldige eller politiske opposisjonelle (som ikke hadde begått sabotasje eller attentatplaner)

Men selv om vi ikke kan avvise disse, kan vi si ganske trygt at omfanget av disse er sterkt overdrevet i mange fremstillinger og at Josef Stalin for eksempel var sterkt selvkritisk på vegne av partiet for at en del uskyldige ble dømt eller kastet ut av partiet på 30-tallet, og altså ikke så dette som bra eller nødvendig, men som tragiske konsekvenser av at de så seg tvunget til harde tiltak for å kunne stå imot Tyskland og/eller andre kapitalistland i en eventuell krig.

Som marxister kan ikke vi rive fenomener løs fra konteksten og så felle dommer. Alt som skjer, skjer i en bestemt historisk sammenheng. Sovjets økonomiske, politiske og sosiale grunnlag før revolusjonen i 1917 og etter borgerkrigen (1917-22) – som høyresiden startet etter revolusjonen – var svært magert. Landet var preget av sterk knapphet og fattigdom. Fra 1927 til 1941 (hele tiden under Stalin) hadde Sovjet en økonomisk utvikling og vekst uten sidestykke i historien – fra utfattig bondeland til industrialisert stormakt på knappe 14 år.

Høyresiden har i 50 år forsøkt å fremstille nazisme og kommunisme som tvillingsjeler, men disse forsøkene finner lite støtte i virkelighetens verden, fra empiri og historie. Tvert imot er det langt enklere å påvise slektskapet mellom tradisjonelle borgerlige/konservative partier og fascismen – selv om jeg stort sett vil vektlegge forskjellene framfor likhetene, for å isolere fascismen mest mulig.

Vi håper dette i det minste gir deg litt mer bakgrunn for hvorfor kommunister kan reagere så sterkt på å bli sammenliknet med Hitler og nazistene og at du også forstår at det som enkelte ser på som historiske faktum – slett ikke er uomtvistelige.

Aller helst skulle jeg ønske dette ga deg inspirasjon til å starte en lang vandring fra å være støttespiller for kapitalismen og borgerskapet, til å stille deg på folkets side i kampen for en bedre verden, for sosialisme og kommunisme.

Mange beskriver den som en «maktgal utrenskning» av motstandere av Mao Zedong, som «dyttet Kina inn i stor kaos». Men hva var egentlig kulturrevolusjonen ?

I 1949 knuste bonderevolusjonen i Kina (ledet av kommunistpartiet med blant annet Mao i spissen) det gamle systemet. Revolusjonen etablerte et sosialistisk-politisk og økonomisk system som ga betydelig makt til de tidligere undertrykte massene, og millioner av mennesker kom seg ut av den verste fattigdommen som det tidligere halvføydale/kapitalistiske systemet hadde skapt. Med andre ord: Folk fikk det bedre.

Men betydelige økonomiske forskjeller og sosiale ulikheter fortsatte å eksisterte i det nye sosialistiske samfunnet. Mest farlig var det at en ny privilegert elite hadde dukket opp.

Ved midten av 1960-tallet var det blitt en nokså stor samling av kapitalist-vennlige krefter i det kinesiske kommunistpartiet (KKP). Disse forsøkte å beskjære marxismen for dermed å rettferdiggjøre en vei for kapitalistisk styreform. Dette dreide seg om kadere høyt oppe i det kinesiske kommunistpartiet, og de følte seg nå klare for en slags maktovertagelse. Deres mål var å re-innsette systemet for utnytting samt utbytting og åpne Kina for den globale kapitalistiske økonomien. De kalte det «en vei til blomstrende fremgang».

Den proletære kulturrevolusjonen var langt fra å være en «palasskupp strid». Kulturrevolusjonen var en dyp og intens kamp om i hvilken retning samfunnet skulle styres – om makten skulle ligge hos arbeideklassen eller en ny borgerlig klikk.

Mao og revolusjonære krefter i kommunistpartiet mobiliserte folk for å hindre en mulig kapitalistisk overtakelse, og for å ødelegge fiendtlige kapitalist-vennlige krefter innen det kommunistiske parti. Lederne måtte ikke sitte trykt, men være under press fra de revolusjonære proletære kreftene som til nå hadde hatt makten. Men Kulturrevolusjonen var mye mer enn det. Massene hadde i denne tiden blitt mer og mer engasjerte, og begynte å ta del i det politiske arbeidet med økonomien, sosialt, kultur og verdier. Store deler av massene var nå blitt mer revolusjonær enn det kommunistiske partiet. Så når makteliten i KKP forsøkte trappe ned klassekampen, økte massene klassekampen. Dette er hva Mao kalte å fortsette revolusjonen under proletariatets diktatur.

Et folkelig opprør?

Men var dette virkelig et folkelig opprør? Det meste av hva du hører et at det var en skremmende «rensing» av samfunnet. Men var det slik ?

Den store proletære kulturrevolusjonen handlet ikke om folk som ble sendt til «arbeidsleirer», eller annet man hører fra kontrarevolusjonære. Metodene i Kulturrevolusjonen var ganske annerledes. Arbeidere, bønder og folk fra alle slags lag engasjerte seg i kritikk av korrupt byråkrati. De engasjerte seg i store debatter om den økonomiske politikken, utdanningssystemet, kultur, og forholdet mellom det kommunistiske partiet og massene av mennesker. Mao var ikke interessert i «total makt» – han oppfordret massene til å gjøre opprør mot fiendene av revolusjonen.

Her er noen eksempler på hvordan Kulturrevolusjonen ble ført:

Rødegardistene

Millioner av ungdommer dannet politiske brigader, disse ble kalt rødegardister. De kritiserte regjeringen og de partimedlemmer som direkte eller indirekte var lakeier for den kapitalistiske veien. De kastet ut eliten av universitetene. De oppfodret arbeiderne og eldre mennesker å løfte sine hoder og stille spørsmål for å utfordre reaksjonære myndigheter og politikk. De reiste til landsbygda for å spre bevegelsen og å lære om forholdene i landbruket.

Store plakater som uttrykksform

Håndskrevne plakater ble satt opp på vegger på skoler, fabrikker og i nabolagene. De var et uttrykk for offentlig kritikk av politikk og ledere. Papir og blekk ble gitt gratis. Det ble gjort tilgjengelig for alle, dermed ga det en umiddelbar plattform for debatt. Over 10.000 typer aviser og hefter ble utgitt av vanlige mennesker i Kina som et middel for debatt (bare i Beijing alene var det over 900 aviser). Så hvordan kan man si at det ikke var noe demokrati?

Mao oppfordret massene til å «bombardere hovedkvarterene» og slå tilbake den håndfull av kapitalistiske ledere i kommunistpartiet som forsøkte og dra landet tilbake til utbytting og kapitalisme. Dette var en overveldende politisk «atombombe». Massedebatt, massekritikk og massepolitisk mobilisering – dette var den viktigste form for klassekampen under Kulturrevolusjonen. Parti og administrative representanter på alle nivåer ble gitt mulighet til å reformere og delta i kampen (og ikke mer enn 3% av partimedlemmene var blitt utvist av partiet, det var altså ingen utrenskning av partiet som det hevdes).

Vold

Var det vold? Ja, det var vold. Dette var noe som kom ut av en intens og turbulent klassekamp. I en enestående massebevegelse av denne skala (vi snakker om 30 millioner unge aktivister alene), i et land av denne størrelsen (800 millioner mennesker på den tiden), ville det være vanskelig at det ikke forekom noe vold. Det sto mellom sosialisme eller borgerlig kapitalistvennlig og byråkratisk styre.

Vår konklusjon

Kulturrevolusjonen var en historisk hendelse uten sidestykke. I en situasjon der et sosialistisk system hadde blitt etablert, måtte Mao og de revolusjonære i kommunistpartiet mobiliserte den aktivisme og kreativitet av massene for å hindre en restaurering av det gamle systemet – og for å videreføre den sosialistiske revolusjonen mot kommunismen: eliminering av klasser og alle undertrykkende relasjoner. Historien har aldri sett en massebevegelse og politisk kamp slik som under kulturrevolusjonen – her kjempet over hundre millioner i brutal klassekamp for arbeiderklassens seier.

Var det feil og mangler i kulturrevolusjonen? Ja, og noen var også alvorlige. Men sett i sammenheng med dens enorme prestasjoner, er dette sekundært – etter vår mening.

Kjære kamerater

Jeg har fått i oppdrag å si noe om den maoistiske bevegelsen. Jeg har forstått det slik at oppdraget er retta inn på begynnelsen av det som vi kan kalle den maoistiske bevegelsen eller ml-rørsla som vi lenge ble kalt og som jeg er vant med.

Det er når du får sånne oppdrag at det begynner å forstå at du begynner å bli en gammel gubbe.

Viktig at dere spør underveis, hvis det er noe som er uklart, jeg bruker ord og vendinger som ikke er helt klare så fyr løs. Det at en tror sjøl at en har noen sammenhengende tanker er ikke nødvendigvis det samme som at en er i stand til å forklare dette for andre på en god måte.

Jeg har valgt å strukturere dette, i den grad det er noen struktur, med i alle fall en rød tråd slik jeg ser det. Jeg skal snakke litt om forutsetningene for ml-rørsla i Norge, hvordan det begynte, noe om den konkrete organisatoriske historien og om situasjonen i også Sverige og Danmark. Det kommer også med noen erfaringer som jeg har gjort meg og som jeg mener at det er brennende nødvendig og helt avgjørende å ta vare på for oss nå og fremover.

Jeg skal også innom kongen i Sverige og dattera til statsministeren i Norge på 60-tallet.

Jeg kommer også gjentatte ganger til å agitere for at folk må lese mer. Dere vil som en del av denne innledningen få tre hefter/bøker. Les mye, diskuter, krangle!

Hvordan jeg ble maoist

Sommeren 1971 så fant jeg ut at jeg var kommunist, da hadde jeg gått på studiesirkel i Unge Høyre om EEC. Det var ikke noe stort problem, jeg bestemte meg for at jeg var mot EEC før jeg begynte på sirkelen og det klarte jeg å holde fast på gjennom hele sirkelen sjøl om sossegutten fra Unge Høyre prøvde så godt han kunne å overbevise meg om det motsatte. Det som overbeviste meg var derimot ei bok som jeg leste denne sommeren jeg nettopp hadde fylt 15, den var skrevet av Jan Myrdal og hadde tittelen: Rapport fra en kinesisk landsby. Folk bør lese Jan Myrdal, han har rett i det meste, med et unntak, spørsmålet om nazistisk organisering.

Jeg hadde før jeg leste denne boka kommer frem til at et samfunn uten klasser var en utmerka ide, men var det realistisk? Etter å ha lest denne boka så var jeg fremdeles ikke bare overbevist om at det var en gigantisk ide, men at den var mulig å gjennomføre oppbyggingen av sosialismen.

I forbindelse med valget høsten 1971 så skulle vi representere forskjellige politiske partier, jeg valgte meg NKP, bestilte materiell fra NKP og fra den kinesiske ambassaden. Det skal de ansatte på denne ambassaden ha, de var ikke snaue på mengden de sendte meg. Valgkampen i klasserommet ble gjennomført, det jeg husker best var da læreren syntes at jeg kom litt vel på offensiven, han begynte å stille meg oppfølgingsspørsmål a la typen hvordan jeg kunne oppfordre folk til å stemme NKP når Sovjetunionen hadde så dårlig rating i Norge. Jeg repliserte med å stille han spørsmålet om hvordan det kunne ha seg at Kommunistpartiet i Finland kunne ha stor oppslutning når de lå så nært Sovjetunionen og dette landet var så fælt? Da slutta læreren å stille spørsmål.

De av dere som har jobba en del med meg har antagelig bitt seg merke i at jeg er glad i å stille folk spørsmål, men det er ikke for å stoppe kjeften på folk, det er fordi jeg veit at når en sjøl har gjennomført en tankeprosess sitter kunnskapen mye dypere enn hvis en får mer eller mindre ferdigtygde gode svar presentert.

Vel, for å avslutte skolevalgkampen i klasserommet på ungdomsskolen tidlig høst 1971 så oppsummerte læreren til slutt at jeg hadde vært den mest effektive forsvareren av mitt parti, jeg repliserte at jeg syntes personlig at NKP var et dårlig parti.

Nok om meg og mine personlige historier i denne omgang.

Forhistoria

Hvor langt tilbake må vi gå for å kunne forklare hvorfor det oppsto en stor maoistisk ml-rørsle i Norge?

I prinsippet veldig langt, tror jeg. Allemannsretten finnes bare i Norge og Sverige. Det som for oss er en sjølsagt ting, at vi kan gå hvor vi vil i store deler av dette landet er altså noe som bare finnes her.

Hvorfor er det slik? Hvis en er materialist er det ikke så vanskelig å besvare dette.

Det materielle grunnlaget for herskerklassen i Norge har vært så dårlig at det å stable på beina ei sterk sentralmakt har vært vanskeligere enn i andre land. Det ser vi i det faktum at Norge var et av de fattigste land i Europa for hundre år siden og at vårt språkområde er oppdelt i flere stater og nasjoner. Jeg vil f. eks tro at de innbyrdes språkforskjellene i Frankrike var større enn de språklige forskjellene mellom folk i det området som til slutt ble delt opp i Norge, Danmark og Sverige. Men, i Frankrike fantes ei sterk herskerklasse basert i nord som var i stand til dominere i sør og skape staten Frankrike. Sånn var det ikke hos oss. I løpet av 400 års natta under dansk koloniherredømme ble det som fantes av statsapparat drifta av dansker eller nordmenn som var blitt utdanna på universitetet i Danmark og som vendte hjem som Erasmus Montanus, han som reiste bort til universitetet som Rasmus Berg, hvis jeg ikke husker min Holberg helt feil.

Hvorfor snakker jeg om dette, av en rekke grunner, jeg er glad i digresjoner, ofte kan det være interessante ting i digresjonene enn i hovedsporet. Jeg har i en eller annen sammenheng lyst til å diskutere en gang med dere spørsmålet om vi skal sloss for norsk språk i Norge, finnes det en mulighet til å bygge en front rundt dette spørsmålet? Det får ligge for denne gang.

Men, la meg prøve å vende tilbake til hovedspørsmålet, den spredde bosettingen i Norge og den svakt utvikla overklassen i Norge, som var en dårlig ting da Danmark tok kontroll over Norge, men som samtidig var en god ting fordi den ga grobunn for at folk grunnleggende har en følelse av at urettferdighet ikke skal tåles og at vi skal være like, ingen er bedre enn andre.

Da Kari, dattera til Per Borten, skulle begynne på skole i Oslo i 50-åra kom hun til foreldrene og sa at hun ikke ville gå på denne skolen fordi der gjorde de forskjell på ungene, de som hadde mindre evner ble plassert for seg sjøl. Sånt kunne hun ikke tåle.

La meg i tillegg dra en sjølopplevd historie: I 1976 så var jeg på rekruttskole på Lista, på mitt inntak var det en del arbeidergutter fra Sauda. Vi var 4 tropper som sto oppstilt en morgen, vi var vel noe over 200 mann. En av offiserene benytta da anledningen til å skjelle ut en av soldatene. Da marsjerte en av saudaguttene bort til offiseren mens alle sto der og skjelte han ut etter noter. Så marsjerte han tilbake til sin egen tropp, han ble aldri straffa for dette. I hvilket annet land ville en menig rekrutt ha tørt å gjøre noe slikt, stille opp for en person som han ikke kjente på en slik måte? I hvilket andre land ville en slik oppførsel ha blitt om ikke akseptert, men i praksis tolerert? Ikke så mange land, vil jeg tro. Skal en forstå hvordan ting er skrudd sammen her i landet må en lese historie og følge med hvordan folk reagerer.

NKP og DNA

Dette er en del av historien, en annen del av historien er at Arbeiderpartiet var et stort parti og at NKP var et lite parti. For å forstå dette må vi gå tilbake til 1923. Da ble DNA splitta over Moskvatesene. Flertallet i DNA ønska ikke å ta ordre fra Komintern. Det lyder kanskje kjent? De som ville at DNA skulle forbli i Komintern danna da NKP. Mange i flertallet i DNA betrakta seg som minst like radikale som mindretallet. Blant annet førte dette til at det nye ungdomsforbundet til DNA fikk navnet Venstrekommunistisk ungdomsforbund, mens det gamle ungdomsforbundet som het Kommunistisk ungdomsforbund fulgte mindretallet som ble til NKP. Det at DNA var så radikalt, i alle fall i ord og det at DNA var så flinke til å organisere fikk NKP på defensiven stort sett i hele perioden frem til krigen, i en del år på 30-tallet så var NKP redusert til et veldig lite parti de aller fleste plassene i landet, med unntak av noen områder som Finnmark, Bergen, Odda, Trondheim og Hedmark.

NKP sleit med hvordan de skulle forholde seg til DNA. Dette ble ei mare for dem i hele denne perioden og også i hele etterkrigstiden. I 1945 var NKP blitt et stort parti, over 10 % i valg, statsråder i regjeringen. Dette fordi NKP hadde vært aktive i motstandsarbeidet under krigen og fordi det på dette tidspunket var klart for de fleste i Norge at Sovjetunionen hadde tatt de tyngste taka med å knekke Hitler-Tyskland. Da ble det innleda forhandlinger mellom NKP og DNA om å slå sammen partiene, det fantes ei stemningsbølge i arbeiderklassen for en slik sammenslåing, det er trolig sant. NKP ble med på dette, og fikk også smellen da forhandlingen brøt sammen. Neste valg fikk NKP ikke inn noen på Stortinget, og stemmetallet var mer enn halvert. Kråkerøytalen til Gerhardsen, omveltningene i Tsjekkoslovakia, utrenskningene i NKP i 1949, i løpet av noen år ble NKP malt i stykker. Det siste Stalin leste før han døde i 1953 var en rapport om NKP, ikke rart det knekte han.

Hva ble det igjen av NKP? Ei gruppe mennesker som var blitt herda gjennom forfølgelse, men som samtidig hadde mista trua på seg sjøl, eller i alle fall at andre skulle kunne slutte seg til dem. De holdt krampeaktig fast på Sovjetunionen, det var deres posisjon, det var deres faste punkt som de måtte holde fast på, brast det så brast alt. Samtidig så var de livredde for å legge seg grunnleggende ut med Arbeiderpartiet flere ganger. De hadde en analyse av at AP var en del av arbeiderklassen, NKP hadde fremdeles en del folk med posisjoner i fagbevegelsen og turte ikke legge seg ut med AP. Derfor var de med på å demonstrere mot Sosialistisk Folkeparti da dette partiet velta AP-regjeringen i 1963 i Stortinget som fikk tung kritikk etter dødsulykkene i Kings Bay kullgruva på Svalbard.

For de som var unge på 60-tallet så var NKP like spennende som å ta en død mann i handa. For mange av oss som vokste opp i mellomstore byer så var det ikke en gang ei død hand å trykke.

Studentopprør og krigsmotstand

For å oppsummere ser jeg det slik at det fantes to viktige forutsetninger for ml-bevegelsen i Norge:

• Et sterkt ønske om rettferdighet og likhet. Alle i dette landet er i prinsippet kommunister
• og et lite og sterkt isolert revisjonistparti, som på ingen måte kunne trekke til seg radikal ungdom skapte et stort eller større rom for nye revolusjonære. Dette i motsetning til f. eks Danmark, der DKP i større grad klarte å fylle dette rommet.

Ja, men vil sikkert noe tenke inne i seg, vi har hørt om to andre faktorer som førte frem til opprøret i 68. Utdanningsrevolusjonen og Vietnamkrigen. Noen korte ord om dette, siden dette er noe fjern historie for en del av oss.

I løpet av 60-tallet ble høyere utdannelse tilgjengelig for store breie grupper av ungdom på universitet og høgskoler. I Norge fikk vi også distriktshøyskoler. Denne store gruppa møtte et undervisningssystem som vel grunnleggende hørte hjemme i det 19. århundre. Samtidig ville borgerskapet gjennom Ottosenkomiteen dra stigen opp etter seg, det frie universitetet skulle bort og normert undervisning inn. Sånn blir det motsigelser og bråk av.

Så er spørsmålet om Vietnamkrigen – var den en årsak til ungdomsopprøret eller bare en katalysator? Hvis en tror at krig i vår verden er en tilfeldig hendelse vil en mene at det var en forutsetning, mens jeg mener at det er en katalysator. En katalysator er nødvendig for å sette i gang en prosess, men den inngår ikke direkte i sjølve prosessen.

Hvorfor mener jeg nå det? Det var ikke første gangen etter andre verdenskrigen at en hadde krig og frigjøringskrig. Både i Vietnam og i Algerie ble det ført omfattende frigjøringskriger på 50-tallet, men det førte ikke til noen omfattende solidaritetsbevegelser i Vesten. Ikke engang da fransk politi drepte flere hundre algirere under en demonstrasjon i Paris og dumpa dem i Seinen førte dette til noe ramaskrik. Dette slaktet av mørkhuda demonstranter har du ikke hørt om sier du, nei, det er noe merkelig med det, historiene blir ulikt vektlagt. Har alle hørt om da 900.000 kommunister ble massakrert i Indonesia i 1961? Kanskje ikke?

Har alle her hørt om hva som skjedde på øya Cheju utenfor sørspissen av Korea? Da Koreakrigen starta ble mange kommunister i Sør-Korea internert på denne øya,de ble delt inn i fire grupper. 30. august 1950 ga de militære ordre om at to grupper av disse skulle skytes før 14. september samme år. Samtidig ble det fra 1949 ført væpna kamp fra lokalbefolkningens side mot sentralmakta i Sør-Korea, etter at denne statsmakta hadde skutt på folk som protesterte. I følge den sørkoreanske sannhetskommisjonen ble 30.000 drept i denne perioden, andre kilder sier 60.000. Dette har kanskje ikke alle hørt om nei, sånn blir historien skrevet. Det var en ny digresjon.

Den før omtalte statlige sannhetskommisjonen anslår at statens sikkerhetsstyrker sto bak 86 % av dødsfallene.

Nå skal jeg prøve å komme tilbake til hovedsporet.

Før 60-tallet var der ingen forståelse for at folk var folk, uansett hudfarge og hvor de bodde. Folk i den tredje verden var annensortering. Det var ikke noe kontroversielt tema, det var sånn som det var. Bare vi i vesten var i stand til å styre oss sjøl, andre folk ble betrakta som barnslige mennesker. Så skjedde det gjennom slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet en endring. Vi feirer i år at det første afrikanske landet Ghana ble uavhengig for 50 år siden. Motstanden mot apartheid i Sør-Afrika ble kjent. Det begynte å trenge seg på forestillinger om at mennesker var mennesker uansett hudfarge.

Dette sammen med ei stor gruppe med ungdom var under utdanning ga grunnlaget for en kritisk masse. Uttrykket er henta fra fysikken, men ofte brukt om disse ungdomsgruppene. En gnist, en katalysator og det sier pang. Vietnamkrigen var kroneksempelet på USA-imperialismen og ble en viktig sak i forhold til ungdomsopprøret. Kina ble stående som et eksempel på frigjøring av mennesket fra undertrykkelse. Den nåværende kungen i Sverige ble på begynnelsen av 70-tallet spurt om hvilket menneske han så mest opp til, han svarte Mao. Så hardt, kjære kamerater slo Kina inn i våre små land her oppe mot nord. Jeg har truffet unge sjøfolk som ikke var politisk aktive før de dro ut, som etter å ha vært i Kina i 1975 reiste hjem og meldte seg inn i Rød Ungdom og da snakker jeg ikke bare om Per.

Kamp mot revisjonismen

Når begynte denne utviklingen i retning av ei sjølstendig ml-rørsle, skilt politisk og organisatorisk fra de gamle kommunistpartiene? Hvor kan vi finne de første røttene?

Dette blir på en måte politisk arkeologi I Sverige skjedde det i 1953, da gikk Set Person fra landsmøtet i SKP og danna et nytt kommunistforbund. Han hadde sloss mot revisjonismen i SKP i noen år og ble en forløper for det som skulle skje senere. Det som vi skal legge merke til her er at Nils Holmberg som senere ble en ledende skikkelse i den svenske ml-rørsla den gangen angrep Set Person for at han forlot SKP. I 1965 brøyt Nils Holmberg sammen med en del andre folk ut fra SKP og danna KFML, to år senere skifta SKP navn til VPK.

De var inspirert av den store polemikken mellom ==SUKP== og KKP i 1963. Da fikk vi et klart skille mellom disse to partiene, og de kommunistiske partiene rundt om i verden valgte i stor grad side i denne konflikten. Alle bør lese det som KKP skreiv i 1963 – som altså finnes som et dokument med tittelen Den store polemikken. NKP valgte i utgangspunket å være nøytrale i denne striden, det førte blant annet til at NKP forlaget Ny Dag ga ut fem bind Mao på begynnelsen av 60-tallet i Norge.

I Danmark starta det opp med KAK, Kommunistisk Arbeider Krets og Henrik Appel, i 1963. Han samla rundt seg en del ungdom, deriblant han som skulle bli en ledende skikkelse i den danske ml-bevegelsen, Benito Scocozza, han forlot allerede 1965 KAK. . Appel og hans KAK ble en blindvei, han utvikla en teori om at arbeiderklassen i vesten levde godt på imperialistisk utbytting fra den tredje verden og at revolusjonær og kommunistisk organisering blant arbeiderklassen i vest derfor ikke har noen hensikt eller er mulig. De lukka dermed KAK, danna en organisasjon som samla inn tøy til Afrika for å komme i kontakt med nye mennesker og spesialiserte seg i etterkant på bankran og svindel med postgiroutbetalinger i rimelig stor stil. Pengene gikk til den palestinske organisasjonen PFLP. De blir i dag kalt for Blekingebanden. Bind en av boka om dem er kommet ut nylig og har fått stor oppmerksomhet, også i norske aviser. Det er tydelig at noen mennesker synes at venstreterrorister a la Bader Meinhof er litt spennende. En kommentator i Dagbladet klarte for få dager siden å sammenligne Blekingebanden med Hovdengruppa/MLF. Jeg håper at han har bedre greie på andre ting som han kommenterer.

De aller fleste ml-ere i Danmark fulgte heldigvis ikke denne veien. De danna KFML, slo seg sammen med de fleste fra ei gruppe med mennesker som hadde drevet med husokkupasjoner og danna organisasjonen BO(m-l), KFML vokste og bestemte seg i 1976 for at de skulle erklære seg som et kommunistisk parti, KAP(Kommunistisk Arbeiderparti=, Kommunistisk Arbeiderparti. KAP vokste betydelig fra partistiftelsen og fremover i noen år. De gjorde dette fordi de jobba godt i flere frontorganisasjoner der folk fikk tillit til dem, det blir sagt at de var 2000 medlemmer.

I Sverige tok KFML straks opp arbeidet med å danne en antiimperialistisk solidaritetsorganisasjon, som ble kalt FNL-gruppene i Sverige. Det ble i 1975 gitt ut ei bok som heter FNL i Sverige-10 år. Denne lille boka forteller på et levende vis hvordan denne ble bygd opp og hvordan det indre livet i denne organisasjonen var. ^1^ KFML ble den ledende krafta i FNL-gruppene og vokste kraftig i denne periode, KFML følte på begynnelsen av 70-tallet seg sterke nok til å ta tilbake det gamle navnet SKP.

I Danmark ble KAP endelig nedlagt i 1994 og i Sverige skifta SKP navn til Solidaritetspartiet, men det viste seg at folk syntes at det var nok sosialdemokratiske partier i Sverige og det ble endelig nedlagt i 1992.

Hva gikk galt i Danmark og Sverige? Hva kan vi lære av denne historia? I alle fall dette:

Rom for maoister og revolusjonære

Vi som er samla her er enige om at vi må bygge må mlm, vi mener at det er det beste redskapet for å endre verden. Det mente ikke alle som var radikale på 60 og 70-tallet. Det fantes et rikt tilbud på det revolusjonære markedet. En kunne velge mellom en flere trotskistiske retninger, Venstresosialistene i Danmark, som igjen var delt opp i flere tendenser, revisjonistpartier med en viss styrke, i alle fall i Sverige og Danmark. Kort sagt, det var bilforhandlere på alle gatehjørner og alle hadde reklameplakater som viste at deres biler var de beste. At mange av bilene ikke kunne leveres eller ikke hadde motor eller bilforhandlerne ikke var sikre på det fantes biler egentlig var ikke krystallklart for alle som ble overveldet av tilbudsplakatene.

Splittelser blant ml-erne

At det i Sverige og Danmark fantes konkurranse var det ikke så lett for maoistene å gjøre noe med. Det som var betydelig verre var at det også blant maoistene fantes flere utgaver. KFML ble danna i Sverige i 1965, i 1967 bare to år senere erklærte ungdomsforbundet til VPK seg som ml-ere og maoister, men de gikk ikke sammen med KFML. De fleste danna MLK, Marxist Leninistisk Kampforbund og drev egen virksomhet på hele 70-tallet. I 1970 gikk betydelige deler av KFML ut og danna KFML(r), i 1975 gikk deler av KFML(r) ut og danna MLE, Marxistisk-leninistisk enhetsgrupper.

I 1980 ble deler av venstresida i SKP kasta ut, danna SKP(m-l). I 1986 gikk en annen gruppe ut av SKP. Jeg vurderer det sånn at det ikke var store politiske motsigelser mellom disse, men de klarte aldri å slå kreftene sammen, fordi de ikke klarte å bli enige om hvilket årstall det hadde vært korrekt å gå ut av SKP og fordi noen av de som gikk ut i 86 hadde vært med på å kaste ut noen i 80.

I Danmark var rommet for ml-erne mindre enn i Sverige, men også her skjedde det lignende saker. I 1976 mente en del av de som var med i KFML at tiden ennå ikke var inne til å danne parti, dvs KAP, derfor brøt de ut. I tillegg fantes det KA(M-L), populært kalt kamelerne, det kalte de seg faktisk sjøl også.

Noe mer om dette litt senere.

MLG og dannelsen av AKP(m-l)

La oss dra hjem til Norge, i SUF, ungdomsorganisasjonen til SF så begynte flere miljøer å orientere seg i retning av maoismen, dette skjedd rundt 64/65, det var folk i Grenland og det var folk på Tøyen i Oslo.

I løpet av 4/5 år så ble SUF omdanna til SUF(m-l), på landsmøtet i SF i 1969 ble SUF(m-l) kasta ut av SF og en hel del SF-ere gikk sammen med SUF og danna SASG, Sosialistiske Arbeids- og Studiegrupper, som raskt skifta navn til MLG, Marxist-Leninistiske Grupper.

Ting skjedde også i NKP, partiet hadde fremdeles en viss styrke, de orienterte seg bort fra sin nøytrale posisjon og over igjen i Sovjetblokka, det førte i 1969 til at 29 medlemmer av NKP ble kasta ut fordi de var positive til KKP. Disse danna MLF, Marxist Leninistisk Forbund og innleda samarbeid med MLG.

I 1971 mente ledelsen i SUF(m-l) og MLG at det var mulig å begynne forberedelsene til å danne et nytt ekte kommunistisk parti, mange av de eldste medlemmene i SUF(m-l) ble derfor overført til MLG og SUF(m-l) skifta navn til Rød Ungdom i 1973.

MLF var fra begynnelsen med på dette løpet, men plutselig ville en del av dem ikke lenger være med. Det ble en heftig diskusjon. Så langt jeg kan se ut i fra de dokumentene som ble sirkulert fantes det ingen avgjørende politiske motsigelser fra begynnelsen av. Jeg oppfatter det slik at en del av de gamle NKP-erne i MLF følte at de ikke på noen måte ville dominere i det nye partiet, fordi MLG på dette tidspunket var mange ganger større enn MLF. Når de mista følelsen av å ha sin egen lille butikk prioriterte de ikke betydningen av å stå sammen med andre kommunister.

Dette at deler av MLF ikke ville være med å danne AKP(m-l) var ikke et alvorlig hinder, som dere sikkert i rimelig grad kjenner til, vokste ml-bevegelsen fram til slutten av 70-tallet.

For å oppsummere:

1. Rommet til å vokse i for ml-erne i disse tre landa var forskjellig, men på tross av dette så klarte ml-erne i disse tre landa å vokse betydelig i en del år, noen år i Sverige og Danmark, i en lengre tidsepoke i Norge. Ingen andre revolusjonære grupper har klart å vokse så lenge og danne så store arbeidende miljøer som maoistene etter den andre verdenskrigen. Dette viser etter min vurdering at mlm er et overlegent redskap for å organisere og vokse.

2. Når det oppstår forskjellige ml-grupper som står på det samme politiske grunnlag, svekker dette alvorlig ml-organisasjonenes muligheter for å overleve og vokse. Enhet mellom kommunister er avgjørende. Sjølsagt kan det finnes forskjellige politiske linjer som er så viktige at en må skille lag, men ikke alle splittelsene er av en slik karakter. Noen splittelser bærer preg av å være personmotsigelser der den politiske overbygningen blir konstruert mer eller mindre i etterkant. Når en skiller lag blir disse forskjellene ytterligere aksentuert, eller satt på spissen. Begge grupper må da bevise overfor sine tilhengere at det var gode grunner til splittelsen. Jeg mener f.eks at splittelsen i Sverige i 70/71 bærer preg av dette.

Andre motsigelser er underordna motsigelser. Ikke alle motsigelser er motsigelser av avgjørende betydning. Hvis flertallet i en organisasjon mener at en skal danne et parti neste år, bør en akseptere dette hvis en mener at det politiske grunnlaget er bra, for å dra et eksempel.

3. Ml-erne må arbeide i tett kontakt med folk. Når de gjør det og ml-erne gjør godt arbeid og er stolte kommunister, kommer de i kontakt med mange folk.

4. Vi må skape dyktige ledelser som kan arbeide over tid. I 1973 skulle SUF(m-l) omdannes til Rød Ungdom, en skulle bli en masseorganisasjon for ungdom. For å klare dette skulle en begynne med å omdanne sentralkomiteen til SUF(m-l), det førte til at hvis du var medlem, jente og gikk på ungdomsskolen, var en omtrent sikra plass i sentralkomiteen. På neste landsmøte to år etterpå kunne en oppsummere at i løpet av disse to åra hadde en mista kontakt med flertallet av medlemmene i den valgte sentralkomiteen. Sånn gikk det når kjønn og alder skal prioriteres foran andre kriterier.

I Canada klarte CIA å knekke et oppegående ml-parti ved hjelp av kvotering, de klarte å dra kvotering så langt at det ikke ble mulig for ledelsen å komme til ordet. Ledelsen fikk ikke legge frem sitt syn på hvordan ting skulle gjøres.

Hva betyr dette for oss nå, i den situasjonen som vi er inne i nå?

Mine teser er som følger:

• Vi trenger kommunistisk organisering
• Kommunistisk organisering i Norge i dag må bygge på mlm, det er den mest avanserte formen for marxisme
• Kommunistisk organisering må bygge på demokratiske sentralisme
• Kommunistisk organisering må kombinere studier og arbeid fra første øyeblikk
• Kommunistisk organisering kan bare øke i styrke gjennom å arbeide tett sammen med andre mennesker som ønsker å slåss mot ulike former for undertrykkelse
• Kommunister setter behovet for enhet blant kommunister som en avgjørende forutsetning. Bare de som innser hvilken betydning kommunistisk organisering har for arbeiderklassen og andre undertrykte grupper i Norge i dag er kommunister.
• På 70-tallet var kommunistene i en offensiv posisjon. To ml-ere kunne bli valgt inn i landsstyret i Norsk Målungdom, to år senere var alle i landsstyret ml-ere. Sånn er det ikke i dag, vi er i en defensiv situasjon, den endelige likvidasjonen av AKP viser dette.

Vi er på mange måter i samme situasjon som KKP før den lange marsjen. De befant seg i Sør-Kina, de klarte å slå tilbake troppene til Chiang Kai-shek, men de var omringa og kunne ikke utvikle seg videre i dette området. Sånn er det også for de som er ml-ere i Rødt nå. De må enten bryte ut fra rødt, eller bli nedkjempa.

Vi i Tjen Folket mener at vi har knekt noen koder i forbindelse med den lange marsjen som vi har lagt ut på.

For å komme på offensiven så kreves det følgende:

• Vi må samle oss i en organisasjon – ikke nettverk
• Vi må arbeide sammen, ikke smøre oss tynt utover

INTERN DEL

Litteratur

• Rapport fra en kinesisk landsby, Jan Myrdal (1969)
• På den himmelske freds plass, Pål Steigan (Aschehoug, 1985)
• FNL i Sverige : reportage om en folkrörelse under tio år (1975)
• Peter Øvig Knudsen, Blekingegadebanden – Den danske celle – Bind 1 (Gyldendal, 2007)

^1^ Ta gjerne kontakt med oss via kontaktskjemaet, dersom du ønsker å få tak i litteraturen som er nevnt i teksten. [tilbake]