Det langsiktige mål med kommunismen omfatter avskaffelsen av klasser, stat og grenser. Vi mener det vil være mulig å organisere et samfunn der alle kan leve uten krig, kriminalitet, sult og hjemløshet. De sosiale problemene som herjer i dag skyldes hvordan samfunnet er organisert, ikke «menneskehetens natur». Vi ønsker å organisere samfunnet for å bringe frem det beste i folk, ikke den kynisme og kaldhet som uunngåelig skapes i det kapitalistiske samfunn.

Mange har kommunistiske intensjoner, det vil si at de ønsker å avskaffe undertrykking og ser kommunismen som løsningen på dette. Sjøl om Tjen folket og RKU vurderer kommunister etter hva de utretter, så oppfordrer vi alle kommunister til å studere og anvende marxismen-leninismen-maoismen.

Tjen folket og RKU bygger på marxismen-leninismen-maoismen. Vi mener MLM er en mer utvikla form for marxisme, en bedre og mer fullkommen politisk linje til frigjøring av arbeiderklassen og folket. Sjøl om vi ikke er drømmere og ønsker oss tilbake til Sovjetunionen på 1930-tallet eller det flammende Kina på 1960-tallet, ser vi MLM som en oppsummering av de feil og seire som ble gjort i de tidligere sosialistiske landene. Vi kan grovt dele det opp i to punker:

1. Sovjetunionen ble en statskapitalistisk imperialistmakt. 1917-revolusjonen i Russland, ledet av bolsjevikpartiet, førte til opprettelsen av Sovjetunionen, som hadde det kommunistiske verdenssamfunnet som mål. Den sosialistiske kursen ble fulgt under Stalin, men kampen ble tapt da det «ukjente» nyborgerskapet, som hadde oppvokst innad i kommunistpartiet, startet den kapitalistisk gjenoppreisninga i landet og omformet det til en statskapitalistisk imperialistmakt. Starten på denne nye rettingen for Sovjetunionen ble på symbolsk vis markert med fordømmelsen av Stalin og de grunnlegende marxist-leninistiske prinsippene på den 20.partikongressen i 1956. Den samme prosessen skjedde i Kina etter at Mao falt bort i 1976 og den såkalte «Firerbanden» ble arrestert.
2. Den store proletære kulturrevolusjonen i Kina var det fremste steget mot kommunismen i historien. Fra 1966 til 1976 var det kinesiske samfunnet dominert av en indre revolusjon, der arbeidere, studenter og bønder ble mobilisert mot partibyråkratiet, som utgjorde et hinder for massenes utfoldelse og kreative utvikling av sosialismen. Kulturrevolusjonen seiret dessverre ikke. Nyborgerskapet klarte å gjennomføre en kontrarevolusjonen som opprettet borgerskapets diktatur. Vi ser ikke lærdommene fra Kulturrevolusjonen som noe kun forbeholdt Kina, men allmenne lærdommer som gjelder for hele den kommunistiske bevegelsen, uansett hvilke land det måtte være. Et nyborgerskap vil vokse frem innad kommunistpartiet, representert av byråkrater og direktører. For å bekjempe dette vil det være nødvendig å fortsette klassekampen og revolusjonen under den sosialistiske oppbygginga.

Enhver kommunist som ønsker å bli en del av den revolusjonære kampen, tjene kampen for den sosialistiske revolusjon og oppbygging av sosialismen som broen til kommunismen, bør studere den fremste formen for revolusjonær teori, MLM, og slutte seg til den kommunistiske bevegelsen.

Tjen folket og RKU ønsker alle som vil slutte seg til arbeide med å gjenreise den kommunistiske bevegelsen i Norge velkomne. Ta kontakt på post@tjen-folket.no eller post@kommunisme.no

Svar: Nei, det er vi ikke. Staten vi har i Norge i dag tilhører ikke arbeiderklassen, men klassen som kalles borgerskapet. Borgerskapet er politikere, eiere av produksjonsmidler (fabrikker, sagbruk etc) og andre som sitter med stor makt i Norge i dag. Arbeiderklassen har ingen interesse av at deres stat eier produksjonsmidler.

Arbeiderstaten derimot, den som kalles sosialistisk, skal sitte som eier av produkjsonsmidlene. Arbeiderene skal være herrer i denne nye staten, og vil bruke mulighetene som finnes til menneskenes eget beste, ikke noen få eiere sin profitt.

Arbeiderstaten vil etterhvert visne bort, og erstattes av et klasseløst og statsløst samfunn. Her eies produksjonsmidlene i fellesskap av hele menneskeheten.

Misforståelse 2: Kommunistene vil at alt skal være likt

Svar: Karl Marx beskrev kommunismen som samfunnet der alle bidrar etter evne og får etter behov. Alle har forskjellige behov. En rullestolbruker vil ha bruk for en spesialbygget bil. En allergiker vil ha behov for medisiner. Folk i nordlige strøk vil stort sett ha behov for varmere klær enn folk fra varmere områder. Vi vil at alle skal få sine behov dekket, og folk har selvsagt forskjellige behov.

Misforståelse 3: Kommunisme har ført til X-antall dødsfall

Svar: Å gå nøye inn på hver eneste påstand om «kommunismens ofre» hadde krevd en hel bok, noe vi ikke har plass til her.

Det er dog Stalins ledelse av Sovjetunionen som blir kraftigst angrepet. Som svar på dette angrepet velger vi å sitere den belgiske historikeren Ludo Martens sin bok Another view of Stalin, side 39 under avsnittet «Class war» (fritt oversatt av RKU):

«Denne oppfatningen (oppfatningen om at industialiseringen av Sovjetunionen var en klassekamp mellom undertrykte og tidligere undertrykkere, vår anm.) er rett. Uansett, gjennom uante mengder litterære og historiske verker blir vi fortalt at vi skal sympatisere med de som ble undertrykket under klassekampen som industiraliseringen og kollektiviseringen var. Vi blir fortalt at undertrykkelse «alltid er inhumant» og at sivilisrte land ikke har lov til å skade en sosial gruppe, selv om den var en utbytter.

Hva kan sies om dette såkalt «humanistiske» argumentet?

Hvordan fant industrialiseringen av den «siviliserte verden» sted? Hvordan skapte bankfolka og industriherrene i London og Paris sin industrielle basis? Kunne deres industrialisering ha vært mulig uten plyndringen av India? Plyndring tett fulgt av utryddelsen av mer enn 60 millioner amerikanske indianere? Ville det ha vært mulig uten slavehandelen med afrikanere, det grusomme blodbadet? UNESCO eksperter anslår at Afrika mistet 210 millioner mennesker, drept under angrep eller på skip, eller solgt som slaver. Kunne vår industialisering ha vært mulig uten kolonialiseringen, som gjorde hele folkegrupper til fanger i sine egne land?

Og de som industrialiserte dette lille hjørner av verden som blir kalt Europa, med millioner ofre blandt innfødte, de forteller oss at Bolsjevikenes undertrykkelse av de eiende klassene var en forbrytelse? De som industrialiserte sine land ved å jage bønder vekk fra jorden med geværer, som massakrerte kvinner og barn med arbeidsdager på fjorten timer, som innførte slavelønninger, alltid med trusler om arbeidsledighet og sult, de våger å skrive bok etter bok som den «tvugne» industrialiseringen av Sovjetunionen?

(…)

I 1921 var Sovjetunionen et ruinert land, selvstendigheten var truet av alle imperialistlandene. Etter 20 år med gigantiske arbeidstak hadde arbeiderne bygget opp et land som kunne stå opp imot Europas mest utviklede kapitalistmakt, Hitlers Tyskland.

(…)

Aksepterte arbeiderne i disse landene (de tidligere koloniene, vår anm.) disse ofrene, slik som saken var i Sovjetunionen? Og tillot ofrene som den indiske, brasilianske, nigerianske eller egyptiske arbeideren gjorde opprettelsen av et uavhengig økonomisk systen som var i stand til å motstå den mest grusomme imperialisme, slik som ofrene som den sovjetiske arbeider gjorde i 20- og 30- årene?»

Tilsvarende argumentasjon kan vi trekke frem for andre sosialistiske land opp gjennom historien. Men til det trengs som sagt en hel bok.

Misforståelse 4: Kommunistene er for diktatur og mot demokrati

Svar: Kommunistene er for arbeiderklassens diktatur. Dette betyr at arbeiderklassen, som er den største gruppen i dagens kaptialistiske Norge overtar den politiske og økonomiske makten fra borgerskapet, som utgjør et forsvinnende lite mindretall. Arbeiderklassens diktatur er altså mange ganger mer demokratisk enn borgerskapets mest demokratiske stat.

Men et demokrati forutsetter en stat. Hele poenget med sosialismen er å la staten visne bort, da det blir mindre og mindre bruk for den. Med den visner naturligvis også den demokratiske staten bort. Så man kan si at det stemmer at kommunistene er mot demokrati. Men ikke ut ifra de forutsetningene vi oftet blir konfrontert med.

Misforståelse 5: Kommunismen fungerer ikke i praksis

Svar: Menneskeheten har levd mesteparten av sin historie, som er hundrevis av tusener av år lang, i såkalte urkommunistiske samfunn uten klasser og uten en stat. Før kapitalismen fordrev og regelrett utryddet de fleste av amerikas indianerstammer så vi klare spor etter dette samfunnet der. Arkeologer ser det også i Europa. Å benekte at kommunismen fungerer, når det er den menneskeheten har levd under i mesteparten av sin historie, er altså like vitenskaplig som å benekte Darwins utviklingslære.

Vi er kommunister og vi kjemper for arbeiderklassens seier over kapitalismen. Stadiet mellom kommunismen, det klasseløse samfunnet, og kapitalismen må være arbeiderklassens diktatur, sosialismen. Samfunnet der de to klassene, arbeiderklassen og borgerskapet, fortsatt eksisterer, men der arbeiderklassen sitter ved makta over borgerskapet og utviklinga av samfunnet.

Demokrati eller diktatur?

Kapitalister og deres reformistkamerater roper stadig om det “universelle demokrati” og “demokrati for alle“, som angivelig “eksisterer i alle de vestlige kapitalistlandene“, og da trekkes USA frem som en slags “demokrati-modell for alle land.” Og de holder dette “rene” borgerlige demokratiet opp mot arbeiderklassens diktatur, som da skal være et ”byråkratisk” og ”udemokratisk” styre. Men det motsatte er i realiteten tilfelle. Det borgerlige demokratiet er et demokrati for kapitalistklassen, ikke for arbeiderklassen. For arbeiderklassen er det borgerlige demokratiet et diktatur. Vi kan jo godt mulig “si det vi vil“, men det er så lenge det er i ord, om det omsettes til praksis blir saken en annen.

I Norge sitter ikke arbeiderklassen ved makten, ikke folket, selv om det så fint heter ”folkestyre” i skolebøkene våre. Vi kan stemme hvert fjerde år, la en stemmeseddel gli ned i en urne, men noen reell makt i samfunnet har ikke arbeiderklassen. Det er borgerskapet som sitter på makta og utbytter og undertrykker arbeiderklassen. Vi gis en viss frihet, som for eksempel ”organisasjonsfrihet” og ”talefrihet”, men det så lenge det holder seg innen den borgerlige statens rammer, altså ikke i større grad truer dens maktposisjon og kapitalismens eksistens. Krysser man disse rammene, så eksisterer det ingen ”frihet” lengre.

Bare en arbeiderklassestat kan virkelig være demokratisk for flertallet. Arbeiderklassens diktatur vil være en ny form for demokrati, en høyere form for demokrati enn vi opplever i dag. Det vil være et demokrati for det overveldende flertallet av folket, og vil utelukke de som tidligere utbytta og undertrykte og fra dette demokratiet. En prosess der det utvikles et sosialistisk demokrati for den tidligere undertrykte klassen, arbeiderklassen, vil være en umåtelig kraft for utviklingen av det sosialistiske samfunnet.

De som ønsker å underbygge denne utvikling og som vil sabotere for arbeiderklassens stat, må tas vekk fra muligheten til å fremme dette, og mulighet for kontrarevolusjonær organisering må bli gjort umulig. Det må heller ikke eksistere noen ”rett” til å invitere imperialister til å rykke inn for å sette borgerskapet tilbake til makta.

Hvem skal lede arbeiderklassens diktatur?

Den kvalitativt nye formen for demokrati under arbeiderklassens diktatur vil stamme fra dens natur, dens mål og formål. Arbeiderklassens diktatur vil også være en absolutt nødvendighet for å sikre arbeiderklassens demokrati og makt. Bare med makt over voldsapparatet kan arbeiderklassen og massene bryte ned forsøk eller utførelse av motstand mot arbeiderklassens stat. Byggingen av sosialismen for å bedre folkets levevilkår og stake ut veien mot det klasseløse samfunnet vil avhenge av dette. Derfor er arbeiderklassens diktatur et prinsipp for kommunister.

Alliansen av arbeiderklassen med det arbeidene småborgerskapet, er grunnlaget for samfunnet som skal sikre de politiske og økonomiske interessene til folket og ønsket om å avskaffe utbyttinga og bygge sosialismen. Bare sosialismen er i stand til å frigjøre arbeiderne fra det kapitalistiske lønnsarbeidet og andre ikke-proletariske arbeidere fra ruinering og fattigdom. Det er i felles kamp mot utbyttinga og for det nye sosialistiske system, at alliansen mellom arbeiderklassen og hele det arbeidene folket kan stige i utvikling.

Arbeiderklassen trenger imidlertid ikke bare, som Lenin bemerket, en allianse med det småborgerlige sjikt, men arbeiderklassen trenger å spille den ledende rollen. Småborgerskapet kan ikke spille denne rollen. Bare arbeiderklassen, den mest avanserte og konsekvent revolusjonære og organiserte klassen, ledet av det kommunistiske parti, er i stand til å overvinne borgerskapet og bygge sosialismen.

Hvordan er arbeiderklassens diktatur demokratisk?

En sentral del av arbeiderklassens demokrati, i motsetning til det borgerlige demokratiet, er at det ikke bare forkynner rettighetene til arbeiderklassen, men også legger til rette for folk til å utøve disse rettighetene. Under arbeiderklassens diktatur har arbeidsfolk ikke bare formelle rettigheter, som under borgerskapets stat, men de styrer landet direkte, eller gjennom sine representanter, i administrasjon av hele det økonomiske, politiske og kulturelle liv.

Det arbeidene folket eier alle produksjonsmidlene, og dette gjør dem i stand til å styre landets økonomi og arbeidet. Skoler, universiteter, vitenskapelige og kulturelle institusjoner, helse og fritidsboliger gir arbeiderklassen mulighet til å administrere sin utdanning, hvile og fritid. Det samme gjelder trykkerier, radio og TV, noe som gjør dem i stand til å nyte ekte frigjøring.

Arbeiderklassens diktatur er, som Lenin bemerket, en million ganger mer demokratisk enn det borgerlige demokratiet.

Mange beskriver den som en «maktgal utrenskning» av motstandere av Mao Zedong, som «dyttet Kina inn i stor kaos». Men hva var egentlig kulturrevolusjonen ?

I 1949 knuste bonderevolusjonen i Kina (ledet av kommunistpartiet med blant annet Mao i spissen) det gamle systemet. Revolusjonen etablerte et sosialistisk-politisk og økonomisk system som ga betydelig makt til de tidligere undertrykte massene, og millioner av mennesker kom seg ut av den verste fattigdommen som det tidligere halvføydale/kapitalistiske systemet hadde skapt. Med andre ord: Folk fikk det bedre.

Men betydelige økonomiske forskjeller og sosiale ulikheter fortsatte å eksisterte i det nye sosialistiske samfunnet. Mest farlig var det at en ny privilegert elite hadde dukket opp.

Ved midten av 1960-tallet var det blitt en nokså stor samling av kapitalist-vennlige krefter i det kinesiske kommunistpartiet (KKP). Disse forsøkte å beskjære marxismen for dermed å rettferdiggjøre en vei for kapitalistisk styreform. Dette dreide seg om kadere høyt oppe i det kinesiske kommunistpartiet, og de følte seg nå klare for en slags maktovertagelse. Deres mål var å re-innsette systemet for utnytting samt utbytting og åpne Kina for den globale kapitalistiske økonomien. De kalte det «en vei til blomstrende fremgang».

Den proletære kulturrevolusjonen var langt fra å være en «palasskupp strid». Kulturrevolusjonen var en dyp og intens kamp om i hvilken retning samfunnet skulle styres – om makten skulle ligge hos arbeideklassen eller en ny borgerlig klikk.

Mao og revolusjonære krefter i kommunistpartiet mobiliserte folk for å hindre en mulig kapitalistisk overtakelse, og for å ødelegge fiendtlige kapitalist-vennlige krefter innen det kommunistiske parti. Lederne måtte ikke sitte trykt, men være under press fra de revolusjonære proletære kreftene som til nå hadde hatt makten. Men Kulturrevolusjonen var mye mer enn det. Massene hadde i denne tiden blitt mer og mer engasjerte, og begynte å ta del i det politiske arbeidet med økonomien, sosialt, kultur og verdier. Store deler av massene var nå blitt mer revolusjonær enn det kommunistiske partiet. Så når makteliten i KKP forsøkte trappe ned klassekampen, økte massene klassekampen. Dette er hva Mao kalte å fortsette revolusjonen under proletariatets diktatur.

Et folkelig opprør?

Men var dette virkelig et folkelig opprør? Det meste av hva du hører et at det var en skremmende «rensing» av samfunnet. Men var det slik ?

Den store proletære kulturrevolusjonen handlet ikke om folk som ble sendt til «arbeidsleirer», eller annet man hører fra kontrarevolusjonære. Metodene i Kulturrevolusjonen var ganske annerledes. Arbeidere, bønder og folk fra alle slags lag engasjerte seg i kritikk av korrupt byråkrati. De engasjerte seg i store debatter om den økonomiske politikken, utdanningssystemet, kultur, og forholdet mellom det kommunistiske partiet og massene av mennesker. Mao var ikke interessert i «total makt» – han oppfordret massene til å gjøre opprør mot fiendene av revolusjonen.

Her er noen eksempler på hvordan Kulturrevolusjonen ble ført:

Rødegardistene

Millioner av ungdommer dannet politiske brigader, disse ble kalt rødegardister. De kritiserte regjeringen og de partimedlemmer som direkte eller indirekte var lakeier for den kapitalistiske veien. De kastet ut eliten av universitetene. De oppfodret arbeiderne og eldre mennesker å løfte sine hoder og stille spørsmål for å utfordre reaksjonære myndigheter og politikk. De reiste til landsbygda for å spre bevegelsen og å lære om forholdene i landbruket.

Store plakater som uttrykksform

Håndskrevne plakater ble satt opp på vegger på skoler, fabrikker og i nabolagene. De var et uttrykk for offentlig kritikk av politikk og ledere. Papir og blekk ble gitt gratis. Det ble gjort tilgjengelig for alle, dermed ga det en umiddelbar plattform for debatt. Over 10.000 typer aviser og hefter ble utgitt av vanlige mennesker i Kina som et middel for debatt (bare i Beijing alene var det over 900 aviser). Så hvordan kan man si at det ikke var noe demokrati?

Mao oppfordret massene til å «bombardere hovedkvarterene» og slå tilbake den håndfull av kapitalistiske ledere i kommunistpartiet som forsøkte og dra landet tilbake til utbytting og kapitalisme. Dette var en overveldende politisk «atombombe». Massedebatt, massekritikk og massepolitisk mobilisering – dette var den viktigste form for klassekampen under Kulturrevolusjonen. Parti og administrative representanter på alle nivåer ble gitt mulighet til å reformere og delta i kampen (og ikke mer enn 3% av partimedlemmene var blitt utvist av partiet, det var altså ingen utrenskning av partiet som det hevdes).

Vold

Var det vold? Ja, det var vold. Dette var noe som kom ut av en intens og turbulent klassekamp. I en enestående massebevegelse av denne skala (vi snakker om 30 millioner unge aktivister alene), i et land av denne størrelsen (800 millioner mennesker på den tiden), ville det være vanskelig at det ikke forekom noe vold. Det sto mellom sosialisme eller borgerlig kapitalistvennlig og byråkratisk styre.

Vår konklusjon

Kulturrevolusjonen var en historisk hendelse uten sidestykke. I en situasjon der et sosialistisk system hadde blitt etablert, måtte Mao og de revolusjonære i kommunistpartiet mobiliserte den aktivisme og kreativitet av massene for å hindre en restaurering av det gamle systemet – og for å videreføre den sosialistiske revolusjonen mot kommunismen: eliminering av klasser og alle undertrykkende relasjoner. Historien har aldri sett en massebevegelse og politisk kamp slik som under kulturrevolusjonen – her kjempet over hundre millioner i brutal klassekamp for arbeiderklassens seier.

Var det feil og mangler i kulturrevolusjonen? Ja, og noen var også alvorlige. Men sett i sammenheng med dens enorme prestasjoner, er dette sekundært – etter vår mening.

Når Sjøli presenterer dette som en avsløring, slår han inn vidåpne dører.Han skriver også at vi har fem, sju eller ni medlemmer. Siden vi ikke opererer med offentlig medlemstall, så kan vi kun anbefale Sjøli å ikke uttale seg så skråsikkert om ting han ikke vet stort om.Stiftelsen av RKU henger sammen med at Rød Ungdom ekskluderte tolv maoister i juni.

Dette gjorde det umulig for oss tolv, og andre, å føre en åpen kamp i Rød Ungdom for maoistisk organisering. Stiftelsen henger sammen med styrkingen av Tjen folket, og at Tjen folket nå står fram som det tydeligste kommunistiske senteret i dagens Norge. Rødt og Rød Ungdom jobber febrilsk med å skjære over røttene til ml-bevegelsen og tidligere kommunistisk organisering. RKU vil ikke bare holde i hevd en revolusjonær og kommunistisk tradisjon i Norge. Vi kan ikke blindt kopiere tidligere helter, og vi vil ikke gjenta tidligere feil. Vi er noe nytt, samtidig som vi viderefører grunnleggende prinsipper i kommunismen.

Marx sitt mål var aldri å kun kritisere klasseskille og kapitalisme. Den røde tråden i Karl Marx sine verker er å gå inn i klassekampen for å løse den med revolusjon og kommunisme. Da avisa Klassekampen så dagens lys og isine første leveår, var dette også den røde tråden for avisa. Å se og beskrive at klassekamp pågår, er lite potent. Dette har ikke-marxistiske vitenskapsfolk gjort i mange hundre år. Avisa Klassekampen fikk navnet fordi sosialdemokratiet forsøkte å begrave klassekampen i den norske velferdsstaten, mens ml-bevegelsen ville tilspisse den.

I dag har redaktør og avis klippet over Marx sine røde tråd. Avisa har gått tilbake til de borgerlige sosialøkonomene og sosiologenes mer tåkete beskrivelse av klassekampen og målet ser ut til å være å begrave klassekampen på nytt, i drømmen om velferdsstaten og Gerhardsens gjenoppstandelse. I tråd med denne drømmen får munker og sosialdemokrater fast spalteplass, mens kommunister kun er gjenstand for harselas.

Ut fra Klassekampens perspektiv er dette logisk og forståelig. Men er det ikke snart på tide å skifte navn?

Kenneth Fuglemsmo og Mehrnaz Bamdadsoofi,talspersoner for RKU

Tjen folket og RKU finner det urimelig å kritisere Bamdadsoofi og Fuglemsmo for å fortsette kampen for kommunistisk organisering av ungdom etter at Rød Ungdom ekskluderte dem og ti andre i juni. Alternativet ville være å la Rød Ungdoms ledelse, som legger seg tett opp til Sosialistisk Ungdom, diktere hva unge kommunister får lov til. Selv kommunister som blir ekskludert ønsker de altså å diktere den videre aktiviteten til. Det var Rød Ungdom som ekskluderte dem, og RKU er derfor et ektefødt barn av Rød Ungdoms valg i juni.

Poenget med RKU er å organisere ungdommer kommunistisk for å handle og studere i tråd med den revolusjonære teorien som blant annet Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao sto i spissen for å utvikle. Dette er selvsagt i strid med Rød Ungdom-ledelsens drøm om å passe best mulig inn i dagens politiske Norge ved å forkaste alt som tidligere kommunistiske ledere har oppnådd, både teoretisk og praktisk. Men dette er Rød Ungdoms valg, ikke RKU sitt.

RKU trengs i dag og lar seg ikke kneble. Både Bamdadsoofi og Fuglemsmo ønsker å fortsette som medlemmer av Rødt for å støtte dette valgalternativet til både rødgrønn regjering og Høyre/Frp. Men de vil ikke av den grunn slutte å arbeide entusiastisk for å bygge et sterkt RKU i Norge.

Mehrnaz Bamdadsoofi og Kenneth Fuglemsmo har hittil svart følgende på advarselen fra landsstyret:

Grunnen til dette er at vi ikke anser RU som en revolusjonær eller kommunistisk organisasjon. Til tross for sine maoistiske røtter er organisasjonen i dag ikke noe annet enn en litt mer venstrevridd versjon av SU og AUF. Dette har blant andre tidligere leder Bjørnar Moxnes bekreftet i en nettartikkel på vg.no i forbindelse med valget i 2005. Han skrev da at forskjellen mellom RU og SU stort sett er SV.

RU har ikke agitert for revolusjon utad på lang tid, med mindre noen har konfrontert de med det og bedt de forklare hva de egentlig mener. Svaret RU da gir er som regel at de mener et mer demokratisk samfunn, noe som ikke er i tråd med den vitenskaplige marxismen, men nærmere den revisjonistiske linjen til folk som for eksempel Kautsky. Hadde RU tatt marxismen alvorlig ville de ha svart at de med en revolusjon mener at arbeiderklassen skal overta borgerskapets produksjonsmidler og den politiske makten. Virkelige marxister vil ikke gjøre den borgerlige staten mer demokratisk, de vil knuse den og bygge en arbeiderstat som gradvis vil oppløse seg selv på veien mot det kommunistiske samfunnet.

Det er ingen grunn til å tro at RU er interessert i å snu denne trenden. Organisasjonen fortsetter i det samme sporet, men var i alle fall ærlige nok til å stemme ned et forslag om å vedtektsfeste marxismen i formålsparagrafen. Dette fordi det ville gå på bekostning av å vedtektsfeste den borgerlige ideologien feminisme. Kommunister ønsker at kvinnekampen skal være sterk under kapitalismen og fortsette med uforminsket stryker under sosialismen. Men likevel vil alle maoister med respekt for seg selv anse motsigelsen mellom arbeiderklassen og borgerskapet som den grunnleggende motsigelsen i det kapitalistiske samfunnet, ikke motsigelsen mellom kjønnene slik feministene påstår. Terje Valen sa det slik i 1992: «Rasismen er, akkurat som sexismen sine to variantar, maskulinismen og feminismen, ein ideologi som grunnleggande sett byggjer på at biologiske forskjellar også i vår tid er viktigare enn sosiale og økonomiske når det gjeld å forklare utviklinga av samfunna.»

Istedenfor å jobbe sammen med folk og ta kamper under kapitalismen, velger RU stadig å stå alene og oppføre seg sekterisk. RU hopper på hver eneste bølge som kommer, uten noen langsiktig plan med det hele. Den ene dagen aksjonerer de mot et lokalt nazi-miljø, for så å glemme det neste dag når EU lanserer et nytt direktiv. Dette gjør muligens at RU føler seg som en god organisasjon som favner bredt og gjør det folk bryr seg om, men i virkeligheten gir det ingen langsiktig vinning, verken for RU, fronten eller kampen som føres. Det gjør RU til en typisk prateorganisasjon som er veldig imot rasisme, fattigdom og dårlige tog. RU har medlemressurser nok til å være ledende i en langsiktig front mot f. Eks EU, men de utnytter det ikke på annen måte enn at noen enkeltmedlemmer er aktive. Og det virker som om de er godt fornøyd med det.

I stedet for å jobbe sammen med folk mot forverringer av kapitalismen og for små forbedringer, støter RU direkte vekk mange.Forrige leder Mimir Kristjansson ville gjøre RU mer «folkelig» (mange lurte etter hvert på om Mimirs definisjon av folkelig er å drikke øl og sitte på sofaen. Neppe en god måte å vinne respekt blant arbeiderklassen på), og entlösung ble selvfølgelig at Blitzere og Ottarjenter, som er svært opprørske grupper, måtte renskes ut. For en nyinnmeldt jente med sympatier for Ottar er det ikke særlig gøy å lese på lederen sin blogg at han hater Ottar, og det er svært forståelig at Blitzerne blir en tanke grinete når RU tyster til politiet om at de skal ha en aksjon.

RU påstår at de er for revolusjon i Norge, og om vi bare en liten stund skal gå ut ifra at de mener dette seriøst gjør de en særs dårlig jobb med å forberede organisasjonen på den. For å lage revolusjon trengs det folk. For å få med seg folk trengs propaganda og agitasjon. Men den eneste tiden RU virkelig er synlig er ca annethvert år, i valgkampen. Mellom denne perioden utkommer intet eksternt blad, og svært sjelden løpesedler. Til 1.mai har vi aldri mottatt noe materiell. Det materiellet som utkommer, hovedsaklig rundt valgkampen, inneholder ingen agitasjon for revolusjon og arbeidermakt. All agitasjon handler om buss, privatskoler og Bush. Det er i og for seg bra reformkrav innenfor kapitalismen, men den revolusjonære agitasjonen uteblir. Organisasjonen havner dessuten i økonomisk krise gang etter gang, noe som gjør at materiell blir for dyrt.

Vi håper RU vil snu trenden og vende tilbake til sine røtter, men etter de politiske eksklusjonsprosessene tidligere i år forstår vi at dette er nærmest utopisk å håpe på. Vi er klar over at dere vil fortsette å påstå at disse eksklusjonene ikke hadde noe med politikk å gjøre, men leder Mari Eifrings kommentarer til diverse aviser i etterkant viser klart og tydeligat dette ikke er tilfellet. På bt.no uttalte hun at «Vi vil ha etdemokratisk styresett, hvor også økonomien er underlagt demokratisk styring. Demokratispørsmålet er for Tjen Folket underlagt helt andre spørsmål, og da kan de ikke være aktive i vårt parti. Tjen Folket er bygd på marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning, og står ikke inne for Rød ungdoms politiske plattform som bygger på ideen om sosialistisk folkestyre»

Når ledelsen i Rød Ungdom snur ryggen til arbeiderklassens og de undertrykte folkenes viktige og dyrekjøpte erfaringer så ønker vi ikke å være med videre på denne rutsjebanen ned i den sosialdemokratiske myra. Det er nok sosialdemokratiske organisasjoner i Norge, og det trengs ingen flere.

Vi velger heller å slå oss sammen med de av våre kamerater som har lagt utpå den lange marsjen for å skape sosialisme i Norge og kommunisme i verden. Det er en marsj som kan bli mer slitsom enn å drikke seg dritings hos Unge Høire, men vi velger på tross av dette å gå til venstre.

Vi oppfordrer alle lag i Rød Ungdom til å gjøre det sammen, vi oppfordrer alle ærlige kommunister til å ta kontakt med RKU.

Sammen skaper vi det kommunistiske Ungdomsforbundet!

Noen av påstandene må imidlertid imøtegås. Mímir Kristjánsson flåser om at RKU har fem til ni medlemmer. RKUs talsperson Kenneth Fuglemsmo vil ikke oppgi noe medlemstall i RKU. Dette er av sikkerhetsgrunner, men vi lar aktiviteten i RKU allerede etter ti dager tale for seg.

Mari Eifring innrømmer nå endelig at det er en politisk motsigelse mellom RU-ledelsen og de medlemmene som blei kasta ut av organisasjonen 12.juni i år. Dette gjør at RU-ledelsen endelig innrømmer at grunnlaget for eksklusjonene var politisk og ikke organisatorisk, dette kom forsåvidt også fram med hennes famøse uttalelse i Bergens Tidende: «Tjen Folket er bygd på marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning, og står ikke inne for Rød ungdoms politiske plattform som bygger på ideen om sosialistisk folkestyre».

Eifring trekker også fram den labre aktiviteten i Eiker og Drammen RU den siste tida. Det er ikke så rart – blant de ekskluderte 12.juni var leder og sekretær i dette laget. I tillegg kom eksklusjonen rett før sommerferien. Vi tillater oss å tvile på om andre lokallag også har hatt stor aktivitet i denne perioden. En sjekk på lokallaget i Bergen sine nettsider avslører at aktiviteten i andre lag som også blei hardt ramma av eksklusjonene heller ikke har hatt stor aktivitet etter dette. Ja, sidene til lokallaget i Trondheim fins sågar ikke lenger som lenke på RUs nettsider.

At RU-ledelsen nekta å utlevere sentrale medlemslister til den nye lokallagslederen, gjorde det ikke noe lettere for laget å være aktivt. Hele argumentasjonen til Eifring faller altså på steingrunn.

Kapitalismen har utvikla menneskesamfunnene mye. Vi har fått teknologi og redskaper som gjør det mulig å mette alle folk i hele verden. Likevel sulter millioner. Det er ikke lenger framskritt som er det mest iøynefallende med kapitalismen, men urettferdighet og undertrykking.

Også i Vesten fører kapitalismen til fattigdom og undertrykking. Mange mennesker i Norge føler kapitalismen på kroppen, og i fremtida kan vi vente oss økonomiske kriser og utrygghet som rammer enda flere.

Revolusjonær Kommunistisk Ungdom (RKU) mener kapitalismen må bekjempes. For å avskaffe kapitalismen fullstendig så må massene av folk gjøre opprør. Historia viser at kapitalismen bare kan avskaffes gjennom revolusjon.

Vårt alternativ til den globale kapitalismen, er en kommunistisk verden. I alle land finnes mennesker, grupper og partier som arbeider med dette målet for øyet.

Vår oppgave er å gjøre revolusjon her i Norge, og på den måten yte vårt bidrag til en verden uten klasser, kvinneundertrykking, rasistisk diskriminering og miljøødeleggelser.

Vår politiske plattform er et redskap for å styre vår praksis. Opprørske ungdommer som ønsker en verden uten klasser, krig og miljøødeleggelser, kan støtte vår plattform og bli med hos oss.

Bekjemp imperialismen

Kapitalismen endret seg rundt år 1900. Sammen med industrialiseringen av Europa førte den europeiske koloniseringen i Afrika, Sør-Amerika og Asia til at kapitalismen ble et verdenssystem. Lenin slo fast at kapitalismen hadde nådd et høyere stadium som han kalte imperialismen.

Kapitalismen i dag er fortsatt imperialistisk. Imperialismen betyr at de vestlige kapitalistiske landene undertrykker og utbytter fattigere land. Kapitalistene i Vesten får enorme ekstraprofitter på ranet av resten av verden. Norge er et imperialistisk land og bærer preg av plyndringen av den tredje verden.

RKU slåss mot imperialismen. I dag er USA den største og mest aggressive imperialisten, mens Norge er en liten imperialist som klistrer seg til større imperialister som USA og EU. Den norske staten og de norske selskapene er også selvstendige imperialister som raner andre land for verdier. Norge må trekkes ut av kriger og okkupasjoner som tjener imperialistenes interesser. Vi kjemper for at Norge skal ut av Nato og EØS og vi sier nei til EU.

Klassekampen fortsetter

Vår hovedfiende står i vårt eget land – den er det norske borgerskapet. Det norske borgerskapet er en klasse med kapitalister, byråkrater og politikere som kontrollerer staten og de kapitalistiske selskapene. De tjener grovt på utbytting av fattige folk og land, og de utbytter også arbeiderklassen i Norge.

Historia til menneskesamfunnene de siste flere tusen årene er historia om klassekamp. Det startet med kampen mellom treller og slaveeiere, ble til kamp mellom bønder og jordeiere og står i dag mellom arbeiderklassen og borgerskapet.

Det finnes arbeiderklasse og borgerskap i alle land, og i dagens verden har forskjellige typer borgerskap makta i hele verden. Og i alle land blir arbeidere undertrykt og utbytta i større eller mindre grad.

RKU slåss for arbeiderklassens interesser under kapitalismen, mot privatisering og lave lønninger, for velferd og sosiale rettigheter. Den eneste måten å avslutte klassekampen på, er at arbeiderklassen tar makta fra borgerskapet og avskaffer klassene en gang for alle.

For jentekamp og full kvinnefrigjøring

Helt siden klassesamfunnene oppsto, har også kvinner blitt undertrykka. Menn ble det dominerende kjønnet og i dag eies bare en liten del av eiendommen i verden av kvinner. Dette er det historiske nederlaget til kvinnene, som i menneskehetens første årtusener var like fri som menn. Kapitalismen har videreført kvinneundertrykkinga på nye måter og kapitalistene tjener på denne formen for undertrykking. Kvinner i arbeiderklassen blir dobbelt undertrykket med lavere lønn og større familiebyrder enn mennene får. Kapitalistene splitter arbeiderklassen ved at menn får en mer privilegert stilling enn kvinnene.

Kvinneundertrykkinga har rot i den økonomiske undertrykkinga og derfor slåss RKU for at kvinner får høyere lønn og større økonomisk sjølstendighet. Undertrykkinga viser seg også gjennom ideologi og fordommer om at kvinner er skapt for å tjene mannen.

RKU slåss for full kvinnefrigjøring. Dette er bare mulig om kapitalismen oppheves og vi skaper et klassefritt kommunistisk samfunn.

Utrydd rasismen

Rasismen i Europa henger sammen med kolonialismen og imperialismen. Borgerskapet i Vesten tjener på at ikke-europeiske folk sees på som dummere eller mindre verdt enn hvite europeere. Slik rasistisk tankegang legitimerer vestlige land sin makt og innblanding i fattigere land, og tåkelegger utsuginga av de fattige landene.

Rasisme er en primitiv tankegang om at biologiske forskjeller er veldig viktige. Den hindrer folk i å se at arbeidere i alle land har felles interesser, og at de fleste innvandrere i Norge er en del av den undertrykte arbeiderklassen. Rasismen skaper en allianse mellom hvite arbeidere og hvite kapitalister og det svekker kampkrafta til arbeiderklassen i Norge.

Rasismen er et system som gjennomsyrer den norske staten og den viser seg gjennom innvandringspolitikken som stenger ute folk på flukt, mens statens USA-vennlige utenrikspolitikk skaper enda flere flyktninger.

RKU slåss mot rasismen og mot alle former for diskriminering. Rota til den systematiske rasismen er klassesamfunnet. Bare kommunistiske revolusjoner kan fjerne det materielle grunnlaget for rasistiske strukturer.

I takt med naturen

Et av målene med å kjempe for et kommunistisk samfunn, er at menneskene skal leve i takt med naturen. Kapitalismen driver i dag en brutal rovdrift på naturen. Store selskaper og stater tjener store summer på å ødelegge miljøet og naturen som menneskeheten er avhengig av.

RKU slåss mot økte klimagassutslipp, vi er mot gasskraftverk og for billigere og bedre buss og trikk. Dette er strakstiltak for å begrense miljøødeleggelsene.

For at menneskesamfunna kan leve i takt med naturen, kreves det store systemendringer. Vi må endre måtene vi bor, arbeider og lever på. Dette er ikke et individuelt eller moralsk ansvar, men et samfunnsansvar. For å kunne gjennomføre den nødvendige politikken, må vi vekk fra markedsmakt og kapitalisme. Vi trenger en planstyrt økonomi, hvor menneskenes interesser styrer utviklinga, ikke penger og profitt.

For ungdomskrav og interessekamp

RKU er en organisasjon for opprørske ungdommer som vil slåss for sine interesser, på skolen og arbeidsplassen og for en meningsfull fritid. Vi kjemper for en gratis skole hvor kunnskap er viktigere enn karakterer.

Vi vil ha mer praksis og mindre teori både i barne- og ungdomsskolen og spesielt på yrkesfag. Vi krever lærlingeplasser, lærlingelønn å leve av og slåss for ungdommers rettigheter i arbeidslivet.

Vi vil ha fritidstilbud på ungdommens egne premisser. Vi vil ha sjølstyrte ungdomshus, om nødvendig gjennom husokkupasjoner.

Nødvendig med væpna revolusjon og arbeiderklassens diktatur

For å avskaffe kapitalismen må arbeiderklassen og alle andre som har interesse av et annet samfunn, ta makta fra borgerskapet. De vil aldri gi makta frivillig fra seg, derfor må vi gjøre det gjennom revolusjon.

Historia viser at alle forsøk på revolusjon blir møtt med vold fra de som har makta. Lenge før revolusjonære er sterke nok til å ta makta, bruker herkerklassen alle midler for å holde oss små eller utslette oss. Derfor er det nødvendig med væpna revolusjon. Borgerskapet har aldri nølt med å drukne revolusjoner i blod, og jo bedre forberedt arbeidsfolk er, jo fredeligere kan revolusjonen bli.

Under kapitalismen råder borgerskapets diktatur. Den herskende klassen har diktatur over både politikk og økonomi. Selv om arbeidsfolk har stemmerett og ytringsfrihet i Norge, gjelder det bare så lenge vi holder oss innenfor rammene av kapitalismen.

Etter en revolusjon må arbeiderklassen (proletariatet) opprette sitt diktatur. Arbeiderklassens diktatur retter seg mot restene av den gamle herskerklassen. Gamle politikere, kapitalister og generaler som vil utgjøre en stor trussel mot arbeiderklassen, også etter revolusjonen. Disse kan ikke få frie tøyler til å undergrave arbeiderstaten.

RKU slåss for et mest mulig demokratisk samfunn. Men for å sikre demokratiet og makta til arbeiderklassen, kan det være nødvendig å innskrenke demokratiet for enkelte. I dag er vi for å forby nazistiske organisasjoner og ytringer.

Mot sosialdemokrati og revisjonisme

Sosialdemokrati og revisjonisme er borgerlig politikk pakket inn i røde ord og fraser. De utgir seg for å representere interessene til arbeiderklassen og resten av folket, men i virkeligheten står de for kapitalisme og imperialisme.

Sosialdemokratiet bygger på reformistiske tanker som sier at arbeiderne kan ta makta i samfunnet uten revolusjon. I dag forsøker ikke det moderne sosialdemokratiet lenger å framstille seg som sosialistisk eller radikalt. Arbeiderpartiet har for lengst akseptert kapitalismen også i ord. Men SV seiler opp som et nytt åpent sosialdemokratisk parti, som ikke lenger kaller seg marxistisk eller revolusjonært.

Revisjonisme er fordreiing av marxismens viktige lærdommer for å gjøre den mer stuerein og akseptabel for borgerskapet. Revisjonistene kaller seg marxister, kommunister eller leninister, men de slåss ikke for å bygge et virkelig kommunistparti. De forsvarer ikke nødvendigheten av væpna revolusjon og proletariatets diktatur, og derfor kan de ikke stå i spissen for det.

Uten kamp mot revisjonisme og sosialdemokrati, vil kommunistene slutte å være revolusjonære og ende opp som vanlige borgerlige politikere.

For et kommunistisk verdenssamfunn

Målet for alle kommunister er å skape et kommunistisk verdenssamfunn. Arbeiderklassen i hvert land må sjøl slå seg fri og opprette sine stater, men vi har felles interesser av å skape en klasseløs verden. Dette er ikke mulig før kapitalismen er oppheva i det aller meste av verden.

Et kommunistisk samfunn kjennetegnes ved at alle redskaper og ressurser av en viss størrelse, eies og styres av fellesskapet. Ingen kan lenger bli rik på andres arbeid, og alle får en så stor andel av det som fellesskapet skaper, at fattigdom og nød er avskaffa.

Et kommunistisk samfunn skaper forutsetningene for at mennesket kan leve i takt med naturen og at strukturell kvinneundertrykking og rasisme forsvinner. Staten som redskap for en klasse vil forsvinne, og bli erstatta med en fri organisasjon av folk og kommuner.

Marxisme-leninisme-maoisme

Vårt viktigste redskap i kampen for et nytt samfunn er den vitenskaplige kommunistiske teorien, slik den i første rekke er utvikla av Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao. Denne teorien er skapt på grunnlag av grundige undersøkelser av kapitalismen og imperialismen, og omfattende praksis i arbeidet for å avskaffe dem.

Marxismen var første milepæl, hvor Marx og Engels avdekket lovene for produksjonens og klassekampen utvikling og nødvendigheten av arbeiderklassens revolusjonære diktatur på veien mot et klasseløst og statløst, kommunistisk samfunn.

Leninismen var marxismen for den imperialistiske epoken. Lenin og Stalin utvikla en teori for hvordan kommunister bør organisere seg, og de viste at imperialismen er kapitalismens siste og råtnende stadium.

Maoismen er den tredje milepælen i utviklingen av en virkelig revolusjonær teori. Mao skapte en militærpolitisk metode for revolusjon, og han videreutvikla den marxistiske filosofien, økonomien og selve den vitenskaplige kommunismen.

RKU bruker marxismen-leninismen-maoismen som rettesnor for vår revolusjonære praksis fordi dette er den mest avanserte forma for marxisme i dag. Det er en videreutvikling som forsvarer de grunnleggende riktige lærdommene samtidig som den gir oss det teoretiske redskapet for å forstå nederlaget til sosialismen i Sovjet og Kina, og for å drive praktisk revolusjonært arbeid i dagens Norge.

Vi trenger et nytt kommunistparti

For å kunne gjennomføre en revolusjon og vinne seire i klassekampen, trenger arbeiderklassen og folket en ledelse. En ledelse som bruker marxismen-leninismen-maoismen til å analysere verden og Norge, for å få en riktigst mulig praksis. Bare et maoistisk kommunistparti kan fylle en slik rolle.

Det finnes ikke noe slikt kommunistparti i Norge i dag. Tjen folket – ei marxist-leninistisk gruppe arbeider for å skape et slikt parti. RKU arbeider under ledelse av Tjen folket, for å bidra til å bygge dette partiet.